Selv om det har bodd mennesker i Venezuela i mer enn 10.000 år, pleier historiebøkene å starte ved Columbus' første besøk. Venezuela er en tidligere spansk koloni. Det er blitt hevdet at Christopher Columbus var så  henrykt over det Venezuelanske landskapet når han kom til kysten ved Orinoco elva i 1498, at han refererte til landet som Tierra de Gracia (Land of Grace), som siden har blitt landets kallenavn.
 

Simon Bolivar

Venezuela ble i 1522 en av de første permanente Spanske bosettingene i Sør Amerika, ved det som nå er byen Cumaná. Det meste av området ble en del av Ny Granada. Deler av det som nå er østre del av Venezuela ble Nye Andalusia. Landet ble erkært uavhengig fra Spania 5. juli 1811 under lederskap av landets mest kjente sønn, Simon Bolivar. Men full kontroll over det Venezuelanske territoriet ble oppnådd først etter Bolívar med hjelp av General José Antonio Páez og spesielt General Grand Marshall Antonio José de Sucre. Hans krigsplan ble fulgt av Bolívar, vant krigen over Carabobo 24. juni 1821, og senere vant José Prudencio Padilla den marine kampen over Lake Maracaibo 24. juli 1823. Nye Granadas kongress ga Bolívar kontroll over den Granadianske arme.

Han ledet videre flere land til frihet og laget en ny replublikk med navn Colombia (også kjent som Great Colombia - for å skille mellom det da republikanske landet Colombia) som inneholdt det som i dag er Colombia, Panama, Ecuador og Venezuela. Han ledet deretter sin arme i sørlig reting og frigjorde Peru og Bolivia (navnet kommer fra frigjørereren) fra spanjolene. Antonio José de Sucre, som vant mange kamper for Bolívar, ble hans naturlige etterfølger inntil han ble myrdet. Venezuela ble, etter uavhengighetskrigen sammen med Colombia og Ecuador en del av Republikken Gran Colombia (República de Gran Colombia) inntil 1830. Da ble landet ble delt, ledet av Jose Antonio Páez og deklarert en uavhengig republikk. Páez ble den første persidenten i Venezuela.

Mye av Venezuelas historie fra 18. og 19. århundre er karakterisert som politisk ustabil, politiske kamper og diktaturstyre. Landets økonomi ble bygget opp rundt landbruk frem til 1920. Da fant man olje i Venezuela. Med døden av Juan Vicente Gómez i 1935, demokratiske kamper tvang det militære til å trekke seg tilbake med sin politiske tilstedeværelse i 1958.

Fallende oljepriser i 1980-årene førte til en finanskrise, og regjeringens program for nedskjæringer og måtehold i 1991 ble møtt av blodige gatekamper. To forsøk på statskupp i 1992 førte til at regjeringen ble tvunget til å satse sterkere på et variert næringsliv og nedskjæringer i offentlig forbruk. Venezuela bygger seg nå sakte opp, men er fremdeles det landet i Latin-Amerika med størst potensiale. Kun 5% av all dyrkbar mark blir benyttet til produksjon, hvilket betyr at man dekker kun 70% av landets eget behov.

I de siste åtti årene har stor rikdom, fulgt av industrialisering, dannet et av Latin-Amerikas mest urbaniserte samfunn. Ni av ti innbyggere i Venezuela bor i byer, og stor fraflytting har ført til nærmest avfolking i distriktene.

Venezuela har hatt en territorial tvist med Guyana om området Essequibo og med Colombia angående den Venezuelanske gulf (Coquibacoa i følge Colombia). Disse to tvistene er enda ikke løst. Venezuela er kjent for sin petroleum industri og sin variererte natur.

På grunn av Simon Bolivars uavhengighetskamp finner du for øvrig en grønn liten park/kvartal  opkalt etter han i alle byer, Både i La Asuncion og Porlamar finner du Plaza Bolivar.

Venezuelas viktigste eksportvare er olje. Den står for ca 70% av inntektene. Landet er også storeksportør av diamanter, gull, jernmalm, kaffe, tobakk og sukker, samt ulike andre jordbruksprodukter.


Isla Margaritas historie
Det er kjent at en gruppe Cuaiqueri indianere bodde på øya de kalte Paraguachoa (Margarita) og livnærte seg i stor grad gjennom fiske. Som de gode sjømenn de var rodde de over til fastlandet ved Orinoco deltaet og byttet til seg skinn, kjøtt og tøy mot sin fisk og salt. 

Isla Margarita ble "oppdaget" av Christopher Columbus 15. august 1498 på hans tredje tur til de vestindiske øyer. De lokale Guaiquerie indianerne mottok de spanske erobrerne med åpne armer og ble senere deres slaver. Columbus funn var i utgangspunktet ubetydelig, men noen år senere fant Cristobal de la Guerra og Pedro Alonso Niño en bortgjemt plass med perler like utenfor Cubagua, og dro hjem til Spania med 40 kilo av dem. Øya ble da kalt La Margarita etter det greske ordet for perler (andre mener etter den spanske kongens kone, Margarita), og nettopp disse forekomstene gjorde stedet interessant for spanjolene, og ble skjebnen for mange slaver som ble satt til perledykking. Margarita ble et tidlig bosetningsområde i Sør Amerika.

8. mars 1525 ga spanjolene øya til spanske Licenciado Marcelo Villalobos og hans familie for at de skulle bosette seg på øya. Marcelo Villalobos døde før han nådde øya, mens konen Doña Isabel Manrique ledet øya frem til 1535. Familien ledet videre frem til 1593 inntil siste familiemedlem døde. Margarita bvle så gjeninsatt under den spanske krone. Mellom 1535 og 1818 hadde øya 70 guvernører.

Det ble bygget flere fort og slott på  femten- og sekstenhundretallet for å holde unna stadige piratangrep. Legender sier at Lope de Aguirre var den første til å angripe Margarita i 1561.

Øya ble senere omdøpt av spanske monarker til Isla de Margarita for å ære den Østerriske prinsessen som skulle gifte seg med spanske prins Don Juan.
 
Uavhengighetskamper begynte i Caracas i 1810, og i 1814 frigjorde Margaritas innbyggere øya under kommando av Santiago Mariño og Juan Batista Arismendi, og ble med det den første frie området i Venezuela. Det var for øvrig på Margarita at Simon Bolivar startet sin kamp.

Da oljen kom til Venezuela var det mange margaritanere som flyttet til fastlandet for å jobbe. Det ble noe senere forsøk på å skape turisme på øya for å skaffe inntekter, og Margarita sammen med Coche ble tollfri i 1974 for å tilltrekke mennesker. Det ble bygget hoteller, for det meste i Porlamar området og øya ble langsomt et populært feriested for venezuelanere, og senere fra nordamerikanere og europeere.

Palafito

Navnet Venezuela har sannsynligvis kommet fra kartograf Amerigo Vespucci, som sammen med Alonso de Ojeda i 1499 ledet en marin ekspedisjon langs den nordvestre kysten (ved den Venezuelanske gulf). da de kom til Guajira Peninsula, besetningen så de distinkte pålebygde husene (palafitos - se bildet) som de innfødte Añu indianerne hadde bygget over vannet. Dette minnet Vespucci om byen Venezia i Italia, og som et resultat av det ble regionen kalt Veneziela, som betyr lille Venezia, siden å bli kalt Venezuela.

På den annen side, den spanske erobreren og geografer Martín Fernández de Enciso, medlem av samme besetning skriver i hans verk (Summa de Geografía) at de indianske  området var kalt Veneciuela, og at det var bygd på en stor flat sten. I følge denne teorien, navnet Venezuela kan være et ord fra indianernes tid. Uansett, den første versjonen er mest populære og aksepterte versjonen.